Jeg bestemte meg brått for å skrive. Litt som en desperat måte å få deg til å endre mening på, men mest fordi jeg trenger det for å holde ut alt dette. Jeg er glad i å skrive, og på mange måter fungerer skrivingen som medisin for meg. Iallefall for en liten stund. 

Uansett hvor jeg sitter, uansett hva jeg gjør. Tankene flyr til deg. Det begynner å bli så slitsomt. Uansett hvor positiv jeg prøver å være. “Du finner deg noen bedre.” “Du vil bli lykkelig igjen.” “Han er ikke verdt det!” Det nytter ikke. Ingenting nytter. Nettopp fordi jeg vet at vi faktisk er ment for hverandre. 

Tidligere trodde jeg aldri på dette med sjelevenner og at det finnes en annen person der ute vi rett og slett er ment å være sammen med. Jeg har vært forelsket flere ganger, jeg har blitt forferdelig såret, og jeg har såret andre. Jeg har tenkt at det ikke er mulig å være ment for noen. Og det høres kanskje merkelig ut. Men nå vet jeg faktisk at det er mulig. Og jeg vet at jeg er ment for deg. 

Det er så uutholdelig at du ikke mener det samme. Jeg mener, hvordan kan du ikke mene det etter alt vi har opplevd? Jeg fatter det bare ikke. Jeg vet jeg har gitt deg mye smerte. Jeg vet det var en tid det var jeg som ikke ville. Men jeg ber deg sårt. Ikke gjør den samme feilen. Jeg vet ikke hva jeg kan si eller gjøre lenger for å få deg til å skjønne at dette VIL funke om du bare gir det en sjanse. Jeg vet ikke om noe som helst nytter. Men jeg klarer ikke gi opp. Slippe taket. Hadde du ikke vært den jeg er ment å være sammen med kunne jeg gjort det. Men si meg, hvordan kan jeg gi slipp på min sjelevenn? 



Jeg elsker deg for evig og alltid. Du vil ikke finne kjærlighet som dette. 


Well, I’ve been loving you
For such a long, long time
Exspecting nothing in return
Just for you to have a little faith in me

You see time, time is our friend
Cause for us there is no end
All you gotta do is
Have a little faith in me

I will hold you up
I will hold you up
And your love gives me strength enough to
Have a little faith in me
Oh, hey… ohh darling

Have a little faith in me